OSEN (VINGSAND), dag II søndag 08.09.03

Har fått det ærefulle oppdrag i å skrive mitt første referat i havfiskeklubben, så her er min opplevelse av dag 2 i Osen.

6 forventningsfulle mannfolk og ett kvinnfolk la ut fra Vingsand kl 0900. Om bord i båten til Terje Viken var Jan Erik, Willy, Jan, Jorid, Kåre, fiskeskipper Jo Idar og undertegnede. Vi var redusert til 7 pers. i forhold til dagen i forveien. Navn ”tøffelhelter” måtte hjem til kone og barn. Egentlig bare positivt for oss som var igjen. Mer fisk og bedre plass på båten, tenkte jeg. Mine egne forventninger med tanke på fangst hadde sunket betraktelig siden dag I. Med bare litt over 4 kg innveid følte jeg meg ikke så veldig stor mede tanke på at jeg var om bord med kveite-ekspertene Jorid og Jan Erik. Men, men!! Det var jo tross alt en ny dag, ny båt og nye muligheter. Humøret steg gradvis i det vi tok oss utover mot fiskeplassene og til noe som tegnet til å bli en kjempedag på sjøen, i hvertfall værmessig.

Nye ”takkel” ble bundet. Erfaringer fra dagen før ble utvekslet og selv fikk jeg nye tips fra Jan Erik om knuter og opphengere som tålte det meste. Her var det bare å suge til seg informasjon, og lytte å lære.

Kl 1030 var snørene på vei ned etter en intern trekning av plasser. Jan Erik vant selvfølgelig plass I og kunne velge først ut fra det. Men med kun 7 mann om bord fikk alle bra plasser.

Første nedslipp ga fast fisk med en gang og en grei torsk på ca 2,5 kg kunne bløgges. Etter hvert kom det noen brosmer, plenty småsei og også makrell, men storfisken uteble. Vi prøvde oss fram med forskjellig utstyr og på forskjellige dybder og renner og såkalte ”sikre” plasser, men det ble ikke det helt store fisket ut av det. De første rapportene fra de 2 andre båtene som hadde gått ut i en annen retning meldte også om dårlig fangst. Nei. Her var det bare og smøre seg med tålmodighet å nyte sola i stedet. Blikkstille sjø og nesten skyfri himmel. Bedre septembervær kunne vi ikke få. Det må nevnes at jeg faktisk ble lettere solbrent.

Etter 2,5 time kom den obligatoriske rulleringen av plassene, samtidig som vi flyttet oss ned mot 120 meters dyp, med drift mot grunnere vann. Ingen suksess her heller, men noen pene brosmer, torsk, lyr og uer ble det nå etter hvert.

Så kom meldingene over eteren som ingen ville høre. De andre båtene hadde truffet storseien og alle hadde fylt 2 kasser hver. Det var nå som svarte, tenkte jeg. Skal det ikke klaffe i dag heller? Jo Idar foreslo at vi skulle opp med snørene, å sette kursen mot ”seiplassen”. Ulempen var at vi måtte ofre 40 min. av fisketiden for å gå dit og da hadde vi kun ca 20 min. igjen å fiske på, men etter en kort rådslagning ble kursen satt mot konkurrentene. På turen over bygget jeg ut gummimakkene med det største seidraget jeg kunne finne. Lykketreff skulle det vise seg.

Desperate etter storfisk gikk slukene ned mot bunnen i rekordfart, og startet pilkingen med mer vold enn kjærlige napp i stanga, og sandelig. Der satt den! Samtlige om bord fikk sei på kroken samtidig og et fryktelig kaos ble utløst. 4 fiskere på styrbord tuklet seg sammen til et felles snøre med i alt 7 ”storsei” på kroken. Skipper Terje Viken fikk mer enn nok å gjøre med kleppen når den ene seien etter den andre ble halt om bord og fire fiskere kastet seg over snøret for å identifisere krokene sine. Willy og jeg sto alene på babord side og slet med hver vår fangst, men slapp heldigvis unna klusset som oppsto. 3 sei på et drag, den største var kroket i nakken. Ikke rart jeg brukte 15 min på å få dem opp. Nå var det fem minutter igjen av tiden. Du snakker om spenning . Klokka ble stoppet, men de som ville kunne fortsette å fiske i ytterligere ett kvarter, for eventuelt å få med seg fangst hjem igjen.

En fornøyd gjeng satte kursen mot land. Det hadde vist seg at det var et sjakktrekk og ”ofre” en god halvtime på å gå hit ut. Etter innveiing viste det seg at Terje Jerpset vant pokal for største uer og Tatjana Grønlien fikk pokalen for største sei. Hun tok også den største torsken på dag I og Jan Erik fikk en voksen kveite på 11,6 kg. Vinner søndag ble Pål Jørgensen. For  min egen del havnet jeg vel sånn midt på treet som seg hør og bør for en fersking. Noen erfaringer rikere , mange gode råd, hyggelige folk og alt i alt en kjempehelg selv om de aller største fiskene lurte seg unna denne gangen. Det blir garantert tur hit ut til Osen også neste år. Slutt!

Skrevet av:

Ståle Måntrøen 22.09.03